12

Lost in Translation, fra 2003, regissert av Sofia Coppola,

er en av disse underfundige, fine filmene som jeg ser igjen og igjen,

som man ikke kan gå lei av, fordi den er så fin, og så trist, og så rasende festlig

- alt på en gang.

Filmens to hovedpersoner, nygifte og unge Charlotte (spilt av Scarlett Johansson),

og den middelaldrene skuespilleren Bob Harris (spilt av Bill Murray) møtes i Hong Kong,

på hotellet de begge bor på.

"I tried taking pictures, but they were so mediocre.

I guess every girl goes through a photography phase.

You know, horses... taking pictures of your feet."

"For relaxing times, make it Suntory time."

Filmen spiller på det vi alle streber etter

- finne oss selv, finne vår plass, og å omgi oss med de rette menneskene.

Det handler om å finne hverandre, og å ikke miste seg selv, om skuffelse og forventninger,

glede, "forbudte følelser" og uventede vennskap.

"You're not hopeless."

You want more mysterious? I'll just try and think, "Where the hell's the whiskey?"

"Let's never come here again because it would never be as much fun."

Charlotte: "25 years. That's uh, well it's impressive."

Bob: "Well you figure, you sleep one-third of your life,

that knocks out eight years of marriage right there.

So you're, y'know, down to 16 in change.

You know you're just a teenager, at marriage,

you can drive it but there's still the occasional accident."