tirsdag 14. desember 2010

14



Erlend Loe - Stille dager i Mixing Part. (2009)

Denne boken er gull verdt. Og litt farlig å lese offentlig, dersom du, som meg, ikke synes det er helt normalt å le høyt og skingrende for seg selv på kollektivtrafikken. Og å holde igjen latteren når jeg leser om teater-mannen Telemann, som med inngrodde fordommer for Tyskland er på Tysklandsferie med kona, den teater-hatende Nina som elsker Tyskland - det er vanskelig.
Tapsprosjekt!


Mange av sidene er fylt av det som er en dialog mellom f.eks. Nina og Telemann,
eller Telemann og et av hans tre barn, Sabine, Heidi og Berthold.

"Hva tenker du på, da?
Jeg vet ikke. På alt mulig. På teater. Jeg tenker i grunnen mest på teater.
Ser du aldri på meg og kler av meg litt med
blikket hvis jeg for eksempel står på en litt sexy måte?
Det tror jeg ikke.
Hva med andre kvinner?
Nei. Jeg tenker på teater.
Hva med Nigella?
Jeg har aldri tenkt på henne på den måten.
Tuller du?
Nei.
Telemann, dette gjør meg urolig.
Javel. God natt.
Nå ble jeg bekymret."

204 sider med et familieliv mer rotete enn de fleste, (for Telemann er hemmelig forelsket i TV-kokken Nigella, og har en tendens til å bare tenke på, og prioritere, teater), med teater, med tennis, med vanvittige sitater og samtaler. Jeg ler og ler og ler. Og leser boka flere ganger. Gjerne høyt for de i nærheten av meg, om de orker.

2 kommentarer:

hanne sa...

Den boka er så morsom og lettlest, men jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg liker den eller ikke :) Hehe, var liksom ferdig med å lese den skikkelig fort så satt igjen med en litt tom følelse, selv om jeg hadde kost meg mens jeg leste.

stokkefot sa...

Jeg gleder meg! :D