02

Jeg står midt i salen, på Sentrum Scene, det er torsdag kveld, utsolgt konsert og ute er det flerfoldige minusgrader. De fleste har benyttet seg av garderobetilbudet, jeg har sett jakker og gensere stables i hverandre, vesker fylles med luer, votter og skjerf for å kunne henges på én henger - men det er også de som standhaftige står med boblejakka på, eller pelslua. Med andre ord; publikum er en salig blanding. Jeg ser til venstre, der står Ida, til høyre står Hanna og bak meg står June. Det er konsert. Det er festival uten festival. Det er MGMT.

Amerikanske MGMT (som Wikipedia oppgir å bestå av to mann, men som var vesentlig flere på scenen) startet opp i 2002. Med tre EPer og 3 CDer utgitt, er de ikke lenger som nykommere å regne. MGMT, som først het The Management, før den nåværende forkortelsen, er bandet som har dansbare, fengende låter som får deg til å tenke sol, sommer og festival. Det er hvertfall mye der det ligger for meg, lett psykedelisk, glade melodier, hoppe opp og ned på ett sted-dans, perfekt musikk å høre på på fest, hvis du vil drømme deg bort til sommer, du trenger en electric feel, eller hvis du trenger noe fengende som får deg til å smile.

Jeg lukker øynene, Time to pretend, rundt meg danser folk, det er Kids som spilles, jeg kjenner nesten følelsen av bare føtter mot gress, den brusende stemningen av folk og latter, av glede og forventning, av en fest som er langt fra over, og jeg hever armene over hodet, jeg danser selv om jeg ikke kan danse, jeg ser for meg alle som danser til denne sangen år etter år på Roskilde, og sikkert over alt, og på vei hjem må jeg kjøpe en Cocio - sånn for stemningen og mimringen og tørsten sin skyld. Og jeg håper dere tilgir mitt sene innlegg, og skylder på research.