3. desember

Where the wild things are.

"Happiness isn't always the best way to be happy."

Boka bak filmen, med samme tittel, ble utgitt første gang i 1963, mens filmen, som er den jeg har tenkt å anbefale, kom ut i 2009 (med den norske tittelen "Til huttetuenes land"..)

Max er en liten gutt, med livlig fantasi og en sterk vilje (og en fantastisk kosedress med ører på). Etter å ha kranglet med søsteren sin, dynker han rommet hennes med snø, og når moren hans kjefter på han etterpå, biter han henne og roper at hun bare bryr seg om sin nye kjæreste. Så løper han ut av huset, og  havner i en annen verden, en drømmeverden på den andre siden av havet, der ville dyr bor. Carol, som er veldig lik Max i personlighet, beskytter Max, og istedet for å spise han opp, slik de normalt ville gjort med slike små vesner, blir de venn med han. Max sier han er en magisk konge, som kan løse alle deres problemer, noe alle dyrene blir veldig lettet over å høre.

Max: "I have no plans to eat anyone!"

Denne filmen er så søt, og så morsom, og så utrolig trist, og den handler om å være barn og føle at ingen hører på deg, og å føle seg utenfor og liten, og ensom, men den handler også om vennskap, om samhold og om å ikke gi opp. Det er forskjeller og likheter, og håpløshet, glede og ja. Jeg gikk ut fra kinosalen med lyst til å gråte fordi den var så fin, og så trist, og fordi man kan kjenne seg igjen, både hos Max og hos dyrene.

Se den, sier jeg bare. Se den, se den, se den!

"You're not really a king, are you?"