torsdag 28. juli 2011

Together we stand, divided we fall.



Mandag.
Jeg skynder meg fra jobb, inn på t-banen, og ned til Oslo sentrum, allerede ved avgang 30 minutter for sent til rosetoget, med håp om å rekke taler, appeller, samhold, noe. Sitter med mobilen, tekster, venter, får ikke svar, ringer de jeg skal møte i byen, kommer rett til svarer. Tenker at det bør være et godt tegn, at jeg håper det betyr at det er mange der nede, at det ikke betyr noe har skjedd. Tekster pappa, spør om han kan se på internett hvor i løypa blomstertoget er, og han ringer og sier at det er møtt opp 150 000 mennesker. Kaos. Går av på Stortinget, og blir stående midt på Egertorget. Uten blomst. Uten selskap. Men folkehavet, og stemningen gir meg tårer i øynene. Stolthet. Kjærlighet. To eldre damer, den ene med krykker, kommer bort til meg, og den ene rekker meg rosen sin. "Jeg orker ikke å gå lenger, vil du ha denne, og gå videre med denne?" spør hun, og jeg blir stum, kjenner jeg nesten må gråte, jeg svelger, og takker henne, tusen takk, og etterpå blir den med til Rådhusplassen, før den legges ned ved Regjerningskvartalet.

Onsdag.
Jeg sitter på jobb, og mellom kundene sitter jeg på nett, nyheter, prøver å lete etter en mening mellom linjene, prøver å forstå, jeg vet ikke helt hva jeg prøver på, men det er det eneste som føles viktig, å lese, og være oppdatert. Det er færre kunder enn normalt, fellesferie, litt rar stemning, noen kunder kommer innom for å snakke litt ekstra. En dame kommer bort til meg og sier "Hei! Dette er ikke et ran.", hvorpå jeg svarer at det var jo enda godt. Jeg ekspederer henne, og så sier hun "eller, vent. Har du kaffe og kake? I såfall kan det godt være et ran allikevel", før hun ler, og jeg ler med, og så sier hun "ja, vi må jo prøve å le litt óg, selv oppi alt dette."

Og det var så fint, og trist, og landet der folk pleier å lure på om du er på jakt etter verdisakene deres, om du skal frelse de eller om du er mentalt ille tilredt dersom du stiller deg urovekkende nærme uten spesiell grunn, er fylt med kjærlighet og samhold, og selv om det er uendelig trist, og uforståelig, så er det små historier, små lysglimt, og jeg syntes bare det var verdt å dele, verdt å skrive ned.

Mitt lille land.

mandag 25. juli 2011

Mitt lille land.

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk da hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."
- Stine Renate Håheim.




Verden de siste dagene har vært fullstendig surrealistisk. Mitt lille land. Norge.

Hva skal man vel skrive i en slik situasjon? Alt annet mister betydning.
La oss alle bry oss om hverandre, tenke på hverandre, åpne oss for hverandre og passe på hverandre.
Møt venner, snakk sammen, gjør noe hyggelig, få ut tankene du gjør i hodet ditt.

"Vi er så få her i landet. Hver fallen er bror og venn." -Nordahl Grieg.

tirsdag 12. juli 2011

Bik Bok.

I jakt på inspirasjon mens det regner har jeg drømt meg litt bort på Bik Bok sine sider.
Drømmer om lette, lyse kjoler, søte sløyfer, og tøft tilbehør.

torsdag 7. juli 2011

Hovedoppgave.

Jeg er ikke lenger fotostudent! 

Jeg leverte inn hovedoppgaven, satte meg på Roskildebussen, kjørte vekk fra alt, bodde i telt, og nå er jeg tilbake i gamle, gode Oslo, selger frimerker over en lav sko, går på jobbintervjuer, svetter på restplasser og jobbannonser og boligmarkedet, for nå er jeg liksom voksen, this is it, det er verre enn konfirmasjon og velkommen inn i de voksnes rekker, og jeg har bare begynt å si dagpenger fra NAV når folk spør meg om videre planer. For ærlig, jeg vet ikke. Jeg vet hva jeg vil, jeg vet hva jeg drømmer om, men jeg vet også hva jeg må stille av krav, og hva som er til nå. Og det som skjer, det skjer. Dette var hvertfall det som skjedde på hovedoppgaven min:











Modeller:
Stina Stokkefot
Thea-Marie Hem / Pholk
Simon Souyris Strumse / Pholk

Herreklærdesign:
Ferdinand Diener

Origami:
Allis

MUA:
Annika HL
Charlotte Elveland

Assistenter:
Hanna Wingaard Granlie
Espen Brenli