12. desember

Damien Rice - 9 [2006]

Oppfølgeren "9" er Damiens andre album. Her finner vi, som på første albumet (trykk her for å lese om det), en god blanding av duetter, gladlåter, og mer triste, desperate låter. Forskjellen mellom 0 og 9 er at på 9 er Damien mer dramatisk, han er ikke lenger like desperat, kanskje heller mer sint. Fuck you roper han i låten "Rootless tree", men det er ikke på langt nær så patetisk eller "rock star" som det kan virke. Let me out fortsetter han, og det er tydelig at Damien er en plaget, rotløs sjel som ikke finner seg selv eller sitt eget område å bare være på. Det deilige med Damien er at når du hører platene hans, høres det ut som om han spiller for deg, i stuen din. For ikke å glemme hans vidunderlige stemme, og de nydelige sangene, instrumentene og Lisa Hannigan, kvinnen med vidunderlig stemme han synger duetter med. "9 crimes", åpningssporet, er en musikalsk perle, den er direkte, ærlig, og utrolig vakker. (Har du ikke hørt den, hør den! Selv om du ikke (mot all formodning) liker Damien Rice.) Som på 0 har jeg problemer med å velge ut spesielle låter å anbefale, å høre platen i sin helhet er deilig, og gir deg en deilig følelse innvendig. Eller du kan deppe til den. (For noen ganger kan det jo være godt å vite at de fleste har det tøft fra tid til annen? Du er ikke alene.)

Hør på 9: i godt lag med vin i glasset (eller cola, eller saft, eller hva du nå foretrekker), som bakgrunnsmusikk på café, mens du leser en god bok, eller kanskje noen blogger, når du reiser, og ser tanketomt ut i luften og hodet går på autopilot, når du er forelsket, eller om hjertet ditt er knust. Hør på den hvor du vil, egentlig, bare du hører på Damien Rice. (And is that allright with you?)