Det er julaften, og noen er ferdig å stresse, og nyter marsipan og juletradisjoner foran tv-en, mens noen jobber, noen krampehandler de siste julegavene på bensinstasjonen, noen endevender rommet sitt på jakt etter kjolen de hadde planlagt å ha på i kveld, eller etter den gaven de kjøpte for noen måneder siden som de la på et smart sted, som nå er blitt for smart. Her hjemme heller vi mot det første, Askepott har fått sin prins, julestjernen er snart funnet, grøten er inntatt, og antrekket funnet frem. Om noen timer synger Sølvguttene julen inn, og over hele landet samles familier rundt bordet for ribbe, pinnekjøtt, skinkesteik, eller Grandiosa - uansett hva du skal spise eller hvor du skal spise håper jeg det blir bra. Jeg håper dere alle får en riktig så god jul!
Chris Rea - Driving Home for Christmas
When you wish upon a star
From all of us, to all of you, a very, merry Christmas!
Lille julaften, eller "dagen før dagen" er liksom ventedagen. Vente på magien, vente på snøen, vente på å bli ferdig på jobb, vente på toget hjem, driving home for Christmas, vente på pakker og besøk og ribbe og tre nøtter til Askepott og på å ta på finstasen og spise for mye kake. I barndommen var lille julaften en laaang dag, en bare verket etter å få noen sekunder alene med alle pakkene som fremdeles lå i poser, euforisk lykke i det du kunne klemme litt på pakkene, eller smuglese på lappene, i senere år er lille julaften en dag også fylt med glede, og forventning, og når kvelden kommer er det nesten så jeg ikke kan legge meg, må trekke ut øyeblikket, ikke sovne for fort, så julaften alt er der.
23.desember-kalenderen blir mine favoritter fra en serie med eventyr og magi, fotografert av fotografen Aram Bedrossian for Armenske Cosmopolitan. Serien i sin helhet kan sees hos FashionGoneRogue.
Maria, eller Maria Vinterblomst, eller Mymlen, som bloggen heter, er en blogg som jeg alltid må smile av når det er kommet et nytt innlegg. Det er fine, fine bilder, og noen ganger fine, fine ord, og man blir aldri lei av å bla seg tilbake, og se på alt det fine. Maria liker fotografering, og drikker cola, og liker fine klær og skriver lister - akkurat som meg.
Noen ganger drar Maria i gang prosjekter som engasjerer leserene. I høst ville hun blant annet at folk skulle lette sin bør, og fortelle sine hemmeligheter. Hvordan dét gikk kan du lese her.
"høsten er fin, men ikke for alle.
for noen er høsten starten på vinteren, en innledning til mørket.
jeg syns alle skal vrenge hjertene sine i kommentarfeltet i dag, gjerne anonymt,
og fortelle hemmeligheter. det er ikke farlig, jeg tror det blir fint.
jeg kommer til å samle hemmelighetene i et eget innlegg (uten navn/anonymt).
slik kan vi føle oss mindre alene. jeg tror det vil hjelpe"
Albumet In Praise of Dreams ble utgitt av norske Jan Garbarek i 2004, og er et fantastisk, sammensatt jazzalbum med Jan Garbarek på saksofon, Manu Catché på trommer, og Kim Kashkashian på fiolin.
Tittelsporet er noe av det fineste jeg vet i hele verden, og når jeg lukker øynene ser jeg for meg natur, øde landsskap, kanskje fra et fly, snø, vidder, tåke, jeg får lyst til å lage en film, kanskje jeg skal lage en film, en gang. I mellomtiden kan dere også høre på sangen, og gjerne fortelle meg om dere får noen bilder i hodet;
In praise of dreams passer ypperlig når du sitter og prøver å våkne, og vil stenge resten av verden ute, eller når du har en kopp kaffe og en god bok. Den passer i bakgrunnen av en god samtale, eller som en altoppslukende lytteropplevelse. Helhetlig og hver for seg er plata vakker, stemningsfull, beroligende og herlig. Det er melodiøst og inspirerende, og jeg tror mange, selv de som synes "jazz er heismusikk" vil kunne finne sanger de liker på denne plata.
Sandra Freij er en svensk fotograf, tilknyttet fotobyrået LundLund. Hun er født i 1976, og jobber både fra Stockholm og London. Jeg har tilbragt morgenen min med julemusikk, snø utenfor vinduet, nytraktet kaffe og bildene hennes - og jeg har vel sjeldent hatt en mer inspirerende, god morgen. Her har jeg valgt ut noen (ja, noen, jeg måtte virkelig skjerpe meg for å ikke bare reposte hele nettsiden hennes) av hennes bilder, mer kan du f.eks. se hos LundLund.
Komedien Yes Man fra 2008 inneholder så mye glede og latter, og så fine skuespillere at den fortjener en anbefaling. Carl er en ensom, nyskilt og deprimert mann som har begynt å unngå sin bestevenn. Han kommer med dårlige unnskyldninger for å ikke møtes, og ser stort sett bare på film og spiser mat ut av isoporbokser i sitt eget miserable selskap, om han da ikke er på sin kjedelige jobb. Carl trenger en forandring! En dag han møter en tidligere klassekamerat, blir han overtalt til å bli med på et selvhjelpskurs som heter "Yes man". Dette går ut på at man skal tørre å si ja, selv om det kan virke litt skremmende, men Carl tolker det som at han i hver eneste nye sammenheng han møter skal si ja.
Carl: The new era of "yes" has begun.
Nick (listing things he's done since he started saying "yes") :
I killed a cow with a bazooka... I'm not proud of that last one.
Allison: Am I going too fast for you?
Carl: Nah. In fact, I think you should go faster.
That way if we crash, at least I'll die. I just don't wanna be kept alive artificially.
Carl: Hey Carl... you wanna give your money away to some homeless guy? Yes, yes I do. How bout letting him use up the phone battery so that you cant get help when your car runs out of gas? You know what? That sounds like a fuckin' great idea!
Lungs er debutplata til britiske Florence & The Machine, og den ble utgitt i 2009. Fra plata ble det gitt ut hele seks singler. "Kiss with a fist" var første ut, og ble brukt i filmene Jennifer's Body og St. Trinians 2. "Dog days are over" var neste, og ble blant annet brukt i tv-serien Skins og traileren for filmen Eat, Pray, Love. "Rabbit heart (raise it up)" var nummer tre, etterfulgt av fjerdesingelen "Drumming song". "You've got the love" var femte låta ut, og jeg overhørte en foran scenen da bandet spilte på Roskilde for to år siden av "jeg er her kun for den låta, ass!" Siste singel som ble sluppet var "Cosmic love", en sang som vant hjertet mitt etter hennes nydelige fremføring på Nobelkonserten i fjor (eller var det i forifjor), og den hørtes ofte i Norge etter den ble brukt på traileren for Vann til Elefantene.
Florence Welch, som vokalisten i bandet heter, har en nydelig stemme, som kombinerer sarthet og styrke. Hun klarer å synge overbevisende om følelser, rolig uten at det blir kjedelig, og å ta i uten at det blir masete, gneldrete eller stemmeonani. Det er gjennomført og deilig, og Lungs passer godt enten du er trøtt om morgenen på kollektivtransporten, eller du er full og på fest og danser, om du er svett og på festival, eller som bakgrunnsmusikk på kafé. Det passer alltid med Florence!
Jeg er ikke død, og jeg har ikke sluttet med kalender, men på et tidspunkt sluttet dagene mine å ha nok timer til alt jeg skal og bør gjøre. Jeg har flere dager kalender å ta igjen, en jobb som skal gjøres, møter å gå i, et rom som er oppned, jobber som bør søkes, og kanskje noen julegaver og handle, og ja, det blir liksom ikke tid til å sitte og skrive om fine ting, for fine ting trenger litt tid, men jeg lover at det skal komme mer, altså. Det var bare det jeg ville si.
“Don't you think it's better to be extremely happy for a short while, even if you lose it,
than to be just okay for your whole life?”
“I won't ever leave you, even though you're always leaving me.”
"The time travelers wife" av Audrey Niffenegger, er historien om en mann med en sykdom som gjør at han ufrivillig reiser frem og tilbake i tid, hele tiden. Clare og Henry møtes første gang da Clare er 6 og Henry er 36 år. De gifter seg når hun er 22 og han 30.. Denne tidsreisingen fører til mange problemer i livet hans, alt fra at han blant annet plutselig dukker opp naken på offentlige steder, til at hans nærmeste aldri kan forvente at han skal være tilstede på noe som helst. De eneste som vet om Henrys sykdom, som skyldes en feil i kromosomene, er Clare, og legen til Henry. Forholdet mellom Clare og Henry er lidenskapelig og intenst, men også preget av uforutsigbarhet, og følelsen av å bli forlatt, og å forlate, gang på gang.
“I'm sorry. I didn't know you were coming or I'd have cleaned up a little more.
Depeche Mode (som førøvrig er fantastiske live) gav ut platen Playing the Angel i 2005. Dette er en mer "bråkete" plate enn mange av de andre Depeche-platene, vil jeg si, det er mye synth og bass, noe som er utrolig deilig, og skaper en god stemning. Dette er musikk til å bli glad av, musikk du kan se for deg at du hopper opp og ned og tar av til.
Depeche har også mange utrolig vakre tekster, dersom en legger merke til slikt, som "angel with silver wings shouldn't know suffering. I wish I could take the pain for you", fra låta og singelen "Precious". Åpningssporet "A pain that I'm used to" setter en god standard for albumet, det er trøkk i låtene, vokalen er superb, og melodiene sitter godt i øret. Det er også ballader på albumet, "The Darkest Star" som avslutter albumet er nydelig og stemningsgivende, mens låta "John the Revelator" er en utrolig kul, fengende låt jeg lett kan se for meg bli spilt på nattklubber og fylle dansegulv. Depeche Mode er en god blanding musikk; det er elektronika, det er rock, det er pop.. Det er ikke godt å si, det er bedre å bare høre.
Hør på Playing the Angel: på dansegulvet, på biltur, som deilig bakgrunnsmusikk eller om du bare vil slappe av og la musikken styre litt for deg. Hør på det hvor du vil, bare hør på det! :)
Britiske Porcupine Tree ble dannet i 1987, og var først et band inspirert av trance, krautrock (eksperimentell musikk fra Tyskland på 1960-tallet) og ambient (fokus på lyder etc), men de betegnes i dag både som psykedelisk og progressiv rock(!) Sånn, nå hørtes de ut som et fullstendig tullete band med musikk blandet mellom rare lyder og skrike-Scooterstemme, så da fikk sikkert alle kjempelyst til å høre på de. Eh. Ok, dropp det, jeg begynner på nytt, for Porcupine Tree er ingen av disse delene!
Vokalisten i Porcupine Tree heter Steven Wilson, og han kan synge så høyt i fistel at selv en sølvgutt kunne blitt sjalu, samtidig som han også har en veldig "mild" og behagelig stemme til vanlig i sangene, men det er også trøkk når det gjelder. "Porcupine Tree er er av disse bandene som lager musikk fordi de MÅ lage det, og ikke for å selge masse plater" ble jeg fortalt første gang jeg ble introdusert for musikken deres, og det er noe en hører.
The Incident er Porcupine Trees tiende album(!), og det består av én plate, og en EP. Plata, som er på disc1, består av sanger som tilsammen utgjør en 55 minutter lang sang. Overgangene er glidende, slik at man merker at sangene går over i hverandre, men ikke på dramatisk vis. Disc to består av fire sanger, som ikke er med i dette første "stykket", men som samtidig hører med.
Ettersom plate én av musikerne i bandet er ment som ett stykke, føles det litt merkelig å skulle navngi enkeltlåter, men samtidig, de har jo delt opp plata og gitt delene navn, så vi kjører på. "The Blind House" er en utrolig fengende, mer rocka låt, som setter albumet opp i gir. Pianointroen til "Kneel and disconnect" minner meg alltid litt om Nine Inch Nails, mens moren min flere ganger har spurt om det er Sigúr Rós jeg hører på når "The Yellow windows of the evening train" kommer. (Noe jeg synes er litt morsomt etter å ha lest at Wikipedia lister begge band som bekreftede inspirasjonskilder til PT.) "Octane twisted" er også utrolig bra, særlig om man får med seg videoen de spiller i bakgrunnen på konsertene sine. Her synes jeg inspirasjonen fra Pink Floyd (som så mange ganger før, amen for dét) skinner gjennom.
(Og her puttet jeg inn en film som viser litt av hvor fint det er, mye av det som går i bakgrunnen eller som er multimediadelen av PT, låta er også fra The Incident.)
Sistesporet "Remember me lover" er en vanvittig vakker ballade, og jeg merker at jeg egentlig vil name-droppe alle låtene på både disk 1 og 2, så jeg tror jeg skal stoppe meg selv her, og heller la dere få høre om dere vil.
House M.D. er en amerikansk tv-serie som har gått siden 2004. Hovedpersonen, Dr. Gregory House er en særdeles spesiell, mindre hyggelig, men utrolig medisinsk dyktig sjef for diagnoseavdelingen på et sykehus i New Jersey (og han er selvsagt akkurat så uspiselig at du bare må elske han, og hans vittige kommentarer.) House er utrolig dyktig i jobben sin, og skyr ingen midler for å finne ut hva som feiler hans pasienter, samtidig som han er pillemisbruker, miserabel, og stort sett støter fra seg alle mennesker han møter på sin vei.
"The great thing about telling somebody they're dying is it tends to focus their priorities.
You find out what matters to them.
What they're willing to die for.
What they're willing to lie for."
I sesong 1 møter vi i teamet til House doktor Cameron, Chase og Foreman. Disse er, i tillegg til sykehusets sjef Cuddy, og Wilson. Cuddy er den eneste på sykehuset som tør å si nei til House sine forslag, mens Wilson er House sin eneste venn - som er der uansett hvor grusomt House måtte behandle han.
Bill - "His name's Joey. He's my only brother."
House - "He's important to you. Got it. No placebos for him. We'll use the real medicine."
(Fordi jeg er syk, nettopp kommet fra jobb, og har håp om å bli frisk snart, og også fordi jeg er den eneste som leser kalenderen min, så blir det gjenbruksinnlegg fra i fjor i dag.)
I dag skal jeg anbefale noe av det fineste jeg vet i hele, vide verden.
Det er på tide å dele yndlingsboken min.
"Personen du elsker er 72,8% vann, og det har ikke regnet på flere uker."
Fire sommerferier på rad har denne boken fått være sommerlektyren jeg har drømt meg bort i.
Fire sommerferier på rad har jeg drømt meg til Færøyene, for det er på Færøyene handlingen i denne boken skjer, også litt i Stavanger, men mest på Færøyene. Bokas hovedperson er Mattias, en helt vanlig fyr som bare ønsker å være nest best.
"Noen vil se film, ikke spille de inn.
Noen vil bare være publikum."
Mattias vil være en del av et tannhjul, han vil være en maur i tuen som gjør jobben sin, som får det til å gå rundt, uten å lage noe mer oppstyr enn det. Livet hans er preget av faste rutiner, en jobb på gartneri, et samboerskap med kjæresten Helle, og møter med bestevennen Jørn. Så faller ting fra hverandre.
"Nei, Mattias." Og så stille, rolig: "Jeg kommer til å gå fra deg." Så ser hun ned, ser bort, og jeg vet hun mener det. Emergency lift off. Game over. Før du får en sjanse til å blunke.
Jørn spiller i band, og vet at Mattias synger. Mattias vil ikke synge i bandet, ettersom vokalisten alltid er den som får oppmerksomheten. Jørn ser at Mattias sliter, og overtaler Mattias til å bli med til Færøyene som lydtekniker på en konsert bandet skal spille der. På fergen over skjer noe, og da Mattias kommer til seg selv ligger han alene på en mørk, regnfull vei på Færøyene.
Og resten må du nesten lese selv, men det er mye om kjærlighet, og om sorg, om ting som gjør så vondt at man tror man skal oppløses i små partikler, og om vennskap. Det er om månen og Buzz Aldrin, og å bare ville være usynlig i mengden. Det er latter og det er tårer, det er psykisk sykdom, forblåste steder og Karibien. Leslesles!
"Overlevelsesstrategi:
Grunnleggende modell for et langt og lykkelig liv.
PS!Hvis du ikke får nok av Johan Harstad, så les alle de andre bøkene hans og. Og hvis du syntes dette hørtes fint ut, men ikke orker å lese/har dysleksi etc, så går også boka nå som tv-serie på NRK1. Men jeg foretrekker personlig boka.
Zofies verden er en norsk tegneserie laget av to damer, Grethe og Norunn. Serien består av enkeltstriper, med tegninger fra gamle serier, og syk humor. Denne serien er slik at man enter elsker, eller hater den, vil jeg tro. Personlig ler jeg så jeg gråter av Zofies verden, mens kjæresten min konsekvent hopper over serien, fordi han ikke synes den er noe morsom. Serien finnes i Pondus, Kamille, Dagbladet og på Nettavisen, samt på deres egen nettside.
Serien er tvers igjennom politisk ukorrekt, og fleiper med alt som gjerne ikke fleipes med, sex, homofili og depresjon er bare noe av det. En av de tingene jeg liker best med serien er at den aldri slutter å overraske. Du tror du vet hva du skal lese, og så dukker noe helt annet, usaklig opp.
