Oslo Live 2010

Soundtrack: Kent - Mannen i den vita hatten.

Forutenom å jobbe om dagen, har jeg vært på konserter. To dager på Oslo Live, en festival jeg knapt hadde hørt om, og som jeg nå definitivt kan anbefale videre. Onsdagen var Hanna, Espen og meg selv på In Flames, sånn på kvelden etter jobb og middag og jordbær, vi rakk noen Smirnoff Ice, og trasket ned hele Karl Johan da vi akkurat ikke rakk t-banen. Torsdagen gikk jeg i en boble av trøtthet hele dagen på jobb, og fredagen stresset jeg fryktelig.

Jeg glemmer lommeboka hjemme den dagen vi skal rett til ned til byen på konsert, selvsagt gjør jeg det, jeg som omtrent må vise leg for å få se på alkoholen på utsteder, og så må alle vente på meg, men jeg er allerede tilgitt for det er jeg som har tryllet frem billetter til den utsolgte konserten. Så kommer vi litt sent igang, men det går bra, vi rekker allikevel en del av Sivert Høyem, og å sitte på det lille av gress som vi finner mens vi venter på Kent og drikker kald drikke fra plastglass (for jeg dro jo hjem og hentet lommeboka, det er derfor vi er sent ute), og jeg smiler og ler, du smiler og ler, det er regn og spenning i lufta, men ingen klager på det nå, alle venter bare, et kollektivt sus av spenning og forventning, og så begynner det, både Kent og regnværet.

Det fyller lufta, fyller ørene våre, og fyller hjertene, og vi ser menneskene rundt oss synge, hoppe, danse, kysse og gråte. Det er ekstatisk, og Joakim Berg sier "hej", og "tack så hemskt mycket", og når han senere påpeker at "det regnar lite her öppet", så skriker vi "det regnar lite her nede ochså", og han flirer litt, mens scenearbeiderne legger tepper på gulvet så ingen skal skli, og de tørker instrumenter og forsterkere, og smiler til hverandre, og til Kent som rocker på scenen, kaster på hodet, synger og danser, og de smiler til den bølgende massen som publikum nå utgjør, utstrakte armer, åpne syngende munner og en blanding av regnvær, svette og øl, og alle smiler tilbake.

Og mens vokalist Joakim synger "Men älskling, vi ska alla en gång dö", og publikum synger med, noen holder hender, noen gråter, noen vugger som i transe, og noen står bare helt stille, rett opp og ned, med hendene hengene slapt rett ned, og jeg vet han har rett, og lysene slukkes, og så synger han "du och jag skall aldri dö", og tonene til sangen går mot slutten, mens røde papirengler spys ut av maskiner over oss, de virvler rundt, og publikum strekker hendene opp, mot regnet, og mot Kent, og mot englene, og vi skal alle en gang dø, men akkurat nå skal vi leve, og det er godt å vite, i grunn.



På bildene: Hanna, Espen, Caroline, Henrik, Christine, Kristin, In Flames, Sivert Høyem & Kent.
Fotograf: meg. Oslo Live Festival, 14. og 16. juli 2010.