Smile like you mean it.

Jeg møter mitt eget blikk i speilet, de mørke øynene som jeg har møtt så langt tilbake i tid som jeg kan huske. Øver meg på å smile, et smil som ikke er overfladisk, men som når øynene. Jeg synes ansiktet ser forvrengt ut, skakt, litt som på en mongoloid. Jeg slutter å smile, og forlater speilet, lett irritert over meg selv, en anelse brå i bevegelsene.

Mobilen tikker seg full av nyinkomne meldinger, men det er ingen fra deg. Ingen fra den jeg venter på, bare kjedemeldinger, og små beskjeder. "Kan du ikke bare slette plass til de nye?" sier du hver gang jeg sukker når mobilen rister og displayet viser "meldingsminnet fullt". "Joda", sier jeg, og sletter noen få, etter å ha pløyet igjennom de jeg orker. Jeg er svak for fine meldinger, jeg liker å lese de når jeg kjeder meg, eller når dagen er spesielt grå, kanskje en mandag morgen på t-banen på vei til jobb. Du skjønner det ikke, tydeligvis, rister på hodet og dulter lett i meg, fordi jeg alltid har fullt meldingsminne, og fordi jeg er så rar.


For noen dager føler en seg litt rar. Som i dag. Jeg er sliten og trøtt om morgenen, og tar på joggebukse, slenger sko i veska, og drar rett på trening etter jobb. Jeg har forstuet arm, infeksjon i tåa og en lei forkjølelse, og jeg føler meg en anelse hemma og malplassert på treningsstudio i denne tilstanden, men jeg tar det med humor, jeg ler, og hun ler og, vi trener sammen, og mens hun gjør alle armøvelsene, tar jeg en ekstra runde sit-ups. "Jeg kommer til å få superarmer", ler hun mot meg, før hun fortsetter "også får du supermage". Jeg smiler, supermage høres ikke ut som det dummeste jeg kunne få. "Men ikke bli for mandig, da" fniser jeg, og vi fortsetter å trene, jeg en smule krøkkete. Jeg løfter trekilosvekter med venstrearmen, og Imsdalsflaske med høyrearmen, "for å kompensere", som jeg så fint sier det. Vi får trent, vi får ledd, og når jeg ler møter jeg blikket mitt i speilet. Jeg smiler, og går, før jeg rekker å tenke noe mer over hvordan jeg ser ut.