torsdag 28. juli 2011

Together we stand, divided we fall.



Mandag.
Jeg skynder meg fra jobb, inn på t-banen, og ned til Oslo sentrum, allerede ved avgang 30 minutter for sent til rosetoget, med håp om å rekke taler, appeller, samhold, noe. Sitter med mobilen, tekster, venter, får ikke svar, ringer de jeg skal møte i byen, kommer rett til svarer. Tenker at det bør være et godt tegn, at jeg håper det betyr at det er mange der nede, at det ikke betyr noe har skjedd. Tekster pappa, spør om han kan se på internett hvor i løypa blomstertoget er, og han ringer og sier at det er møtt opp 150 000 mennesker. Kaos. Går av på Stortinget, og blir stående midt på Egertorget. Uten blomst. Uten selskap. Men folkehavet, og stemningen gir meg tårer i øynene. Stolthet. Kjærlighet. To eldre damer, den ene med krykker, kommer bort til meg, og den ene rekker meg rosen sin. "Jeg orker ikke å gå lenger, vil du ha denne, og gå videre med denne?" spør hun, og jeg blir stum, kjenner jeg nesten må gråte, jeg svelger, og takker henne, tusen takk, og etterpå blir den med til Rådhusplassen, før den legges ned ved Regjerningskvartalet.

Onsdag.
Jeg sitter på jobb, og mellom kundene sitter jeg på nett, nyheter, prøver å lete etter en mening mellom linjene, prøver å forstå, jeg vet ikke helt hva jeg prøver på, men det er det eneste som føles viktig, å lese, og være oppdatert. Det er færre kunder enn normalt, fellesferie, litt rar stemning, noen kunder kommer innom for å snakke litt ekstra. En dame kommer bort til meg og sier "Hei! Dette er ikke et ran.", hvorpå jeg svarer at det var jo enda godt. Jeg ekspederer henne, og så sier hun "eller, vent. Har du kaffe og kake? I såfall kan det godt være et ran allikevel", før hun ler, og jeg ler med, og så sier hun "ja, vi må jo prøve å le litt óg, selv oppi alt dette."

Og det var så fint, og trist, og landet der folk pleier å lure på om du er på jakt etter verdisakene deres, om du skal frelse de eller om du er mentalt ille tilredt dersom du stiller deg urovekkende nærme uten spesiell grunn, er fylt med kjærlighet og samhold, og selv om det er uendelig trist, og uforståelig, så er det små historier, små lysglimt, og jeg syntes bare det var verdt å dele, verdt å skrive ned.

Mitt lille land.

4 kommentarer:

Flomp sa...

Ah, finfint innlegg :)

Barbro Andersen sa...

Veldig fint skrevet, lille <3 Jeg gråter nesten av å lese det, skal jeg si deg.

HALVOR sa...

Hei metallicamonsteret. Takk for fin kommentar - jeg tror det er mange som har de tankene. håper du selv har det fint! - Klem fra Halvor

Synne sa...

Åh, så fiint skrevet.

// Tusen takk! Jeg bruker Canon EF 50mm f/1.4 :)