lørdag 3. desember 2011

3. desember

Where the wild things are.
"Happiness isn't always the best way to be happy."

Boka bak filmen, med samme tittel, ble utgitt første gang i 1963, mens filmen, som er den jeg har tenkt å anbefale, kom ut i 2009 (med den norske tittelen "Til huttetuenes land"..)

Max er en liten gutt, med livlig fantasi og en sterk vilje (og en fantastisk kosedress med ører på). Etter å ha kranglet med søsteren sin, dynker han rommet hennes med snø, og når moren hans kjefter på han etterpå, biter han henne og roper at hun bare bryr seg om sin nye kjæreste. Så løper han ut av huset, og  havner i en annen verden, en drømmeverden på den andre siden av havet, der ville dyr bor. Carol, som er veldig lik Max i personlighet, beskytter Max, og istedet for å spise han opp, slik de normalt ville gjort med slike små vesner, blir de venn med han. Max sier han er en magisk konge, som kan løse alle deres problemer, noe alle dyrene blir veldig lettet over å høre.

Max: "I have no plans to eat anyone!"

Denne filmen er så søt, og så morsom, og så utrolig trist, og den handler om å være barn og føle at ingen hører på deg, og å føle seg utenfor og liten, og ensom, men den handler også om vennskap, om samhold og om å ikke gi opp. Det er forskjeller og likheter, og håpløshet, glede og ja. Jeg gikk ut fra kinosalen med lyst til å gråte fordi den var så fin, og så trist, og fordi man kan kjenne seg igjen, både hos Max og hos dyrene.

Se den, sier jeg bare. Se den, se den, se den!


"You're not really a king, are you?"

2. desember




Looking for Alaska, av John Green.

“We all use the future to escape the present.” 

Miles Halter har ingen venner. Hans store lidenskap er "famous last words", han vet hva de fleste kjente personer sa rett før de døde. Da han er ferdig på skolen, bestemmer han seg for å dra for å "seek the great perhaps", ved å søke seg til en skole langt unna, starte et nytt liv, og kanskje, bare kanskje, få noen venner.

Skolen han kommer inn på heter Culver Creek, og der Miles skal bo, må han dele rom med en fyr som heter Chip, eller "The Colonel", som alle kaller han. Selv om de to er ganske forskjellige, finner de raskt tonen, og Miles får det ironiske kallenavnet "Pudge", fordi han er så tynn. Fordi Miles og The Colonel blir venner, og The Colonel har noe uoppgjort med en gjeng som kalles "The weekday warriors", blir Miles kastet på sjøen, bakbundet, midt på natta. Dette gjør både The Colonel, og hans venninne Alaska Young forbanna. De sverger på å ta hevn, for å stille opp for sin venn. Miles blir mer og mer forelsket i Alaska jo mer han er med henne, men hun har alt en kjæreste, og hun kan jo til tider være litt selvsentrert og deprimert, det er hvertfall det han prøver å si til seg selv for å skulle glemme henne. Alaska, som merker at Miles er interessert, setter han opp med ei venninne av seg, Lara, og Pudge og Lara blir sammen.

“If people were like rain, I was like drizzle and she was a hurricane.” 

The Colonel, Pudge, Lara Alaska og deres venn Takumi drar ut på en tur for å pønske ut hva deres store spøk på skolen skal være. Hvert år, rett før skoleslutt, er det vanlig at noen elever ved skolen lager en stor sak, for å lure lærere, skape latter osv. På denne turen kommer det frem at Alaska er så deprimert fordi hun, da hun var 8 år gammel, var alene hjemme med sin mor som fikk et anfall. Alaska fikk panikk, og ble sittende å se på moren sin istedet for å ringe 911, og da faren kom hjem var det for sent. Moren døde, og Alaska har i all ettertid klandret seg selv, og antatt at faren hennes også har klandret henne. Noen dager senere drikker The Colonel og Alaska seg fulle, mens Pudge er der, og Pudge og Alaska kysser. Så sovner de, og våkner noen timer senere av at Alaska er helt ute av seg. Hun kjøre et sted, og får gutta til å avlede vaktmesteren ved skolen slik at hun skal komme seg vekk. Det går ikke så bra..

Looking for Alaska kom ut i 2005, og skapte furore da den ble brukt som pensum ved en skole i USA (for hallo, det er snakk om ungdommer som drikker alkohol, røyker, banner OG har sex!), men den har også vunnet en pris fra det amerikanske biblioteksforbundet. Boken er delt inn i en før- og en etterdel.

“What is an "instant" death anyway? 
How long is an instant? 
Is it one second? Ten? 
The pain of those seconds must have been awful 
as her heart burst and her lungs collapsed 
and there was no air and no blood to her brain and only raw panic. 
What the hell is instant? Nothing is instant. 
Instant rice takes five minutes, instant pudding an hour. 
I doubt that an instant of blinding pain feels particularly instantaneous.” 

torsdag 1. desember 2011

1. desember

For tre år siden fant jeg ut at jeg ville lage en adventskalender. Jeg var nok så som så med å gjennomføre den, men det av den jeg fikk gjort, ble godt mottatt, og etter forespørsel tidligere i år, har jeg bestemt meg for å gjøre et forsøk på julekalender 3.0. Hver dag skal jeg anbefale dere lesere noe jeg mener er verdt å anbefale; en bok/CD/tv-serie/film, eller kanskje noe helt annet. 
(Dersom du har tips til noe å anbefale, eller vil anbefale meg noe; please do!)



Metallica - Ride the Lightning




47 minutter med deilig trash metal er det, fra åpningssporet med samme tittel som plata til instrumentallåta "Call of Ktulu" avslutter det hele. Dette er andreplata til Metallica, som kom ut i 1984, og som siden den gang har solgt til platinum hele fem ganger. Dette er den siste av Metallicaplatene der Dave Mustaine (nå frontfigur i bandet Megadeth) er kreditert materiale.


Gåsehudfaktoren er stor når man vet at du i løpet av de 47 minuttene plata varer får høre deg gjennom den kritiserende Ride the lightning, dommedagsklokkene slår på For whom the bell tolls ("take a look at the sky just before you die, it's the last time you will" synger Hetfield, og på konsertene går så alt lys av), det går roligere og mørkere for seg på Fade to black, det nærmeste skiva kommer ei ballade. Jeg hadde tenkt å plukke ut favorittsangene mine, men jeg innser at det er en umulig oppgave når sanger som gjenstår å nevne er Creeping Death, Escape og Trapped under Ice. Det er magisk, det er stort, det er Metallica - og jeg syntes det gjorde seg som en hardtslående start på kalenderen, ettersom bekreftelsen på at Metallica kommer til Norge i mai kom i dag.