The slave becomes the master, need more and more.

Mandag; etter en (alt for kort) natt med lite søvn, og mye nervøsitet og hyperaktive drømmer, tok jeg første t-bane (05.37) mot byen, og troppet trofast opp utenfor Oslo Spektrum. Kaffe, Cola og nikotin var rundt oss på alle kanter, stemningen var lite trøtt, oppglødd og spent. Idet klokka ble ni åpnet dørene seg, og folk jublet. X-antall minutter senere var jubelen byttet med smerte, sorg og apati, ettersom billettkapasiteten ikke var i nærheten av folketallet som hadde møtt opp utenfor, samtidig som telefoninnringere og nettmennesker og hadde kapret billettene. Med andre ord; vi stod over fire timer i kø, og antall billetter vi fikk var 0. Heldigvis ringte sjefen min meg, og informerte om at han hadde fått sittebilletter, og at jeg kunne få. Inge, I love you, og du skal få ei nyre/lunge av meg om du skulle trenge det noensinne. (Forøvrig har jeg trolig billett til Metallica i København i juli og, hurra.)