Jobbe for å leve, ikke leve for å jobbe.

Møtte søte Roberta her om dagen, og vi lekte oss litt i skogen med kamera - som seg jo hør og bør.

Modell: Roberta, Team.

Roskilde slipper 68 band på en gang, og jeg bruker drøyt tre timer på å bare sitte rett opp og ned i sofaen mens jeg søker opp artister på Spotify, lagrer etpar sanger av artistene jeg liker best, og lager en spilleliste (som du kan finne her), jeg knipser Roberta, jeg skriver om hovedoppgaven jeg skal gjøre, og som jeg gleder meg til å starte på. Temaet skal være eventyraktig, tenk lightvarianten av Tim Walker, av Annie Leibovitz - men uten team men med samme glede, tenk spennende locations og flagrende stoffer (og tips meg gjerne om fine steder?)

Gradestokken kryper oppover, jeg ikler meg skinnjakke og lette sko, bruker enhver anledning til å ta på meg solbriller selv om jeg egentlig ikke kler det så godt. Jeg drømmer om grilling og parkkos, og det er nesten, nesten så jeg et øyeblikk klarer å fortrenge alt om skole, om jobb, om boligmarked og enmannsforetak og gudvethvanårvardetjegblesåvoksen? Vi sitter på t-banen på vei hjem etter å ha vært turister i egen by, utforskning av Grünerløkka, og vi prater, som alltid. Det er hovedoppgave og bacheloroppgaver og sommerjobb og innleveringer og veiledningstimer, og da vi foreslår at alt slikt burde foregå på et hyggeligere sted enn på en skole, sånn for at man skal kunne senke skuldrene, ja, for eksempel på Scotsman, ler vi, da lener mannen som sitter på femseteren med oss seg mot oss, og sier at "jenter, dere må alltid, alltid huske at man skal jobbe for å leve, ikke leve for å jobbe."