Pustepause.

Foto: Chrissie White

Det er mandag ettermiddag, og jeg pakker bagen med noen klær, med macarena og herr Nikon og stabler meg selv og alle tingene mine først til t-banen, så til Oslo S og så på bussen. Drøyt halvannen time med musikk og trøtte øyne er det som skjer, før jeg trykker inn den røde knappen i taket, stopp, og sjangler av bussen under vekten av baggasjen. Jeg blir stående å knote litt med baggen, som har hengt fast den ene stroppen sin i ryggsekken min, bak meg hører jeg bussen lukke dørene og sette seg i bevegelse igjen, og så går jeg rolig over veien, vekk fra hverdagen, vekk fra Oslo, og mot noen rolige dager, og besøk.

For det er det jeg har gjort nå noen dager, jeg har vært på besøk, jeg har rømt litt fra hverdagen, pakket med meg ting, tatt med kamera og mac og portefølge, besøkt mormor og morfar - et besøk som har vært lovet siden i sommer men som er blitt stadig forflyttet. Jeg har sovet til lenger enn ti på sju, gjort ting når jeg har følt for det, fått lest masse (både aviser, blader og i "Øya", som mormor har anbefalt meg), jeg har vært på utstilling og snakket med en kunstner, en som lever av det han elsker (utrolig motiverende!), spist egg og bacon, drukket vin og ledd, og fått hjulpet til som "dataekspert" og fotograf.

Og nå er det torsdag, jeg har fått sovet, jeg har fått puste, jeg skal pakke for å returnere tilbake til Oslo, til byen min, til menneskene mine, til livet mitt, noen dager på legd, rekreasjon, kreativ pustepause, jeg er klar igjen nå, tenker jeg, og snart skal vi plassere oss inn i bilen, vekk fra besøk og pause, og mot Oslo igjen, og idet bilen svinger ut fra gaten der jeg har bodd de siste dagene, skal menneskene i husene rundt gjøre vanlige, typiske torsdagsting, koke poteter, betale regninger, leke gjemsel, for de er klare for hverdagen de og. I morgen er det fredag.

PS: Jeg rydder i sinn, jeg rydder i klær. Gjør et kupp her! (trykk!)