Godt nyttår!

Takk for det gamle,
og alle gode ønsker til dere for det nye året!

..og jula varer helt til påske.

I'm SO blogging about this!

I går var jeg på byen. Der var blant annet også Ingrid. Vi demonterte mobilen min, poserte, og diskuterte livlig alt man burde blogge om når man er på byen. (Tenk å videoblogge i fylla!) It was awsum! Nå skal jeg fotografere, og være småemo fordi min ferie snart er over. Sukk.

Jeg drømmer om London. Om TopShop. Om strikkede, deilige basicplagg, nytt undertøy, og en søt, baggy, grå lue. Tjohoi!

From all of us, to all of you.

Det er julaften! Julaften er å få julestrømpe, spise seg kvalm på snop, se Tre nøtter til Askepott og Disneykavalkaden, pynte meg, lese julehefter og dra på familiebesøk. Det er ribbe og annen god mat, pakker under treet, det er god stemning og flotte gaver, det er glede og "Sølvguttene synger julen inn", og det er glade jul og engler daler ned i skjul. Jeg liker julen, og jeg håper dere alle får en fantastisk julaften! GOD JUL!

21.12

Postsecret

Jobb i morgen, i 9 timer, og så skal jeg og endelig få juleferie. Det skal bli deilig å ikke brette SmartPostesker, fortelle folk at de ikke trenger frimerker på ferdigfrankerte konvolutter, spørre om folk har postbankkort, eller om de trenger en uforpliktende gjennomgang av økonomien sin.

Seigmen - Total [1994]

Norske Seigmen var et band som holdt på hovedsaklig i 1990-årene. De gav ut 5 album, ett livealbum, og en greatest hits-plate. Total er bandets tredje plate, og inneholder ei bråte av gode låter. Åpningssporet Colosseum er en fantastisk låt, der Seigmens musikkstil kommer godt til syne, det er goth- og industriinspirert, eller tungrock om du vil. Tekstene til Seigmen er både på norsk og på engelsk (ikke blandet i samme sanger, da.) På denne plata er også Döderlein, en fantastisk låt, som er både fengende og tankevekkende med sin sterke tekst ("noen fortjener en god død"), og powergodlåta Lament.

Hør på Total; når du vil høre god, norsk musikk, på vors, på lange togturer eller når du bare vil dagdrømme med god musikk i bakgrunnen.

Girl, don't go away mad. Girl, just go away.

Ok, jeg innrømmer at jeg ikke har prioritert bloggen de siste dagene. I går var jeg faktisk ikke på internett annet enn en tur på jobben, og i dag har jeg heller ikke vært mye online. Jeg har vært trøtt, sliten, og jobbet mye, og nå er det helg; jobbehelg. Urg. Allikevel sitter jeg oppe, jeg skal sove på min søsters rom, men hun er ute og flyr, så jeg drøyer litt. Blabla. Uansett, jeg tenkte jeg skulle få skrevet litt adventskalender, og slikt. Nå kom jeg på at jeg ikke har tatt bilder av de nye tingene jeg har kjøpt i det siste, men kameraet mitt ligger hos mamma, så det får jeg ta en annen dag.

Mötley Crüe - Dr. Feelgood [1989]

Mötley Crüe er glamrock, det er heavy, det er utrolig morsomt, og musikk å bli i godt humør av. Du kan synge og danse til musikken, mens du kan gråte eller drømme til balladene. På dette albumet er mange av de "gode gamle" låtene, tittellåta Dr. Feelgood, superfengende Kickstart my Heart og balladen Without you er noen av låtene du må få med deg på denne skiva. At deres stil på 80-/90-tallet av enkelte beskrives som "prostituerte dragqueens" får så være, bandet har tæl, stil og kjører på. Vokalist Vince Neil har en karakteristisk stemme du lett kjenner igjen, og som setter et stilig særpreg på bandet.

Hør på Dr. Feelgood; i sola, i parken, på konsert, på fest, når du er gira, hvis du trenger energi (når du rydder/vasker/pakker inn julegaver/trener). (Hør kanskje ikke på den under julemiddagen.)

17. desember

Turboneger - Apocalypse Dudes [1998]

Dette er norske Turboneger (eller kjent utenfor landet som Turbonegro) sitt fjerde studioalbum, og det er albumet som virkelig gjorde at folk fikk øynene opp for bandet. Med startlåta The Age of Pamparius som er utrolig fengende, og har fine "åooåoåoåooohåå"-deler (ypperlig for allsang på konserter og i lystige lag) starter plata godt, og sitter fint i øret. Bandet, som har hat det turbulent, med eks-heroinist Hank von Helvete som frontfigur, fremstår her som selvsikre, og musikalske. Av andre godlåter må Get it on (get it oo-ooon, ja, det er fremdeles allsangvennlig), Don't say motherfucker motherfucker, og bittersøte Humiliation Street nevnes. Turboneger er et seriøst band, som tar seg selv seriøst, på en useriøs måte. Eller noe. Musikk til å bli glad av, og til å feste til.

Hør på Apocalypse Dudes: på fest, på konsert, mens du går tur(!), når du trener, eller hvis du lager mat? (Gonna make some motherfucking pizza tonight.)

16. desember

My Dying Bride - The Dreadful Hours [2001]

Det britiske death/doom-metalbandet My Dying Bride gav ut dette albumet i 2001. Plata er mørk, den er trist, den er sint og den er vakker, alt på en gang, blandet med rolige gitardeler, aggressiv vokal, eller mer sår vokal. Åpningssporet og tittellåt The dreadful Hours åpner med lyden av regndråper, og er en heller sår, trist låt. Dette er virkelig musikk du kan deppe til. Et sted ute i låta tar derimot aggressjonen over, før det til sist blir roligere igjen. Det fantastiske med MDBs låter er at de gjerne forteller en hel historie, de tar deg med fra a til b, og du sitter igjen med følelsen av å ha blitt fortalt noe. (Spesielt om du leser med i tekstene.) Av andre vakre låter du kan høre om du er interessert i denne plata, kan jeg nevne Black Heart Romance og A cruel taste of Winter.

Hør på The Dreadful Hours: når du er trist, når du er sliten, om du er sint, eller vil bli det, eller hvis du bare vil nyte musikk og la deg fange av historier. (Jeg kan fint høre MDB uten å bli trist, bare oppslukt, eller ha det som god bakgrunnsstøy.)

15. desember

[ Ingen leser adventskalenderen min, sier jeg. Joda, men kanskje de synes de er for lange, sier min søster. Så derfor skal jeg fatte meg i korthet. ]

Nirvana - Nevermind [1991]

Nevermind, som er Nirvanas andre plate, kom ut i 1991. Med kjente (og avdøde) Kurt Cobain på vokal, Krist Novoselic på gitar og senere Foo Fighters-vokalist Dave Grohl på trommer, var det duket for suksess med dette albumet. Den "åh så kjente" Smells like teen spirit finner du på denne skiva, sammen med nokså kjente In Bloom, Come as you are og Lithium (Idol, hurra!) Av andre hurralåter må Polly og Territorial Pissings nevnes, og forøvrig resten av plata og.

Nirvana kan, som grunge egentlig generelt, høres overalt. Det er musikk som er fengende, uten å være påtrengende, trist mens den er glad, enkel uten å være kjedelig, og enkelte av låtene oser allsangpotensiale og "hoppe opp og ned på samme sted på konsert". Hør derfor på "Nevermind"; på bussen, på fest, når du er lykkelig, eller når du vil blåse hjernen din ut av skallen, i prøverommet, sammen med venner, når du venter, eller når du har det så gøy som bare fy.

Inspiration

Foto Decadent

Still night, nothing for miles.

Det er natt, og jeg er ute og løper. Det er snø, og jeg er dypt inne i skogen, jeg aner ikke hvorfor, men jeg løper, og det er masse kaninunger som også løper. Vi løper fort, snøen knaser under skoene, og plutselig ser jeg den, - en kjempeslange som kveiler seg etter oss, på utkanten av skogveien, fort glir den, og jeg roper at vi må løpe fortere, at alle må passe seg, og plutselig er det en slange til, den dreper den ene kaninen, men vi kan ikke gjøre noe, vi må bare løpe fortere og fortere. Jeg våkner, og ligger i min egen seng. Det er mandag, og klokken er 05.36. Jeg er sliten av drømmen, men glad for å være våken. Jeg snur meg om, drar dyna over meg, og sovner igjen.

Vi er på ei hytte. Jeg, noen voksne, og noen barn. Jeg har aldri sett de før, og aldri vært der før, men hytta ligger i en skog, ved et vann, og det er natt. En gutt gir meg en plante. Den suger seg fast i fingeren min, og det blir vakuum. Vi ler, det er en kjøttetende plante. Plutselig begynner gutten å kaste mange kjøttetende planter mot meg. Jeg blir redd, og roper at han skal slutte, men han kaster bare flere og flere. Jeg roper kan ikke noen få han til å slutte? Svaret jeg får er herregud jente, du må da tåle litt.. Så våkner jeg igjen. Er det rart jeg er sliten når jeg våkner om morgenen?

Det er søndag. Kveld. Snart skole, ny uke, stress, snø, finanskrise og jävlar med post. Jaja. Helgen er blitt brukt til å handle julegaver, få rommet til å se enda verre ut med alle posene, påføre meg selv hangover i hele dag, bli skallet ned av dansende venn, skrive julekort, se søster danse, spise god mat, og i det hele tatt være ganske så travel. Hva har dere gjort? :)

Forøvrig blir dette dagens; fordi det er ti dager igjen til julaften, fordi jeg ikke rakk å skrive i går, og derfor skrev i dag, og fordi jeg har vondt i hodet og skal dusje nå, istedet for å skrive en til. (Dessuten er det sikkert ikke så farlig..)

13.desember

Depeche Mode - Playing the Angel [2005]

Depeche Mode (som førøvrig er fantastiske live) gav ut platen Playing the Angel i 2005. Dette er en mer "bråkete" plate enn mange av de andre Depeche-platene, vil jeg si, det er mye synth og bass, noe som er utrolig deilig, og skaper en god stemning. Dette er musikk til å bli glad av, musikk du kan se for deg at du hopper opp og ned og tar av til. Depeche har også mange utrolig vakre tekster, dersom en legger merke til slikt, som "angel with silver wings shouldn't know suffering. I wish I could take the pain for you", fra låta og singelen Precious. Åpningssporet "A pain that I'm used to" setter en god standard for albumet, det er trøkk i låtene, vokalen er superb, og melodiene sitter godt i øret. Det er også ballader (kan man si det om Depeche Mode? Jeg får litt boyband-vibber av det uttrykket) på albumet, "The Darkest Star" som avslutter albumet er nydelig og stemningsgivende, mens låta "John the Revelator" er en utrolig kul, fengende låt jeg lett kan se for meg bli spilt på nattklubber og fylle dansegulv. Depeche Mode er en god blanding musikk; det er elektronika, det er rock, det er pop.. Det er ikke godt å si, det er bedre å bare høre.

Hør på Playing the Angel: på dansegulvet, på biltur, som deilig bakgrunnsmusikk eller om du bare vil slappe av og la musikken styre litt for deg.

12. desember

Damien Rice - 9 [2006]

Oppfølgeren "9" er Damiens andre album. Her finner vi, som på første albumet (trykk her for å lese om det), en god blanding av duetter, gladlåter, og mer triste, desperate låter. Forskjellen mellom 0 og 9 er at på 9 er Damien mer dramatisk, han er ikke lenger like desperat, kanskje heller mer sint. Fuck you roper han i låten "Rootless tree", men det er ikke på langt nær så patetisk eller "rock star" som det kan virke. Let me out fortsetter han, og det er tydelig at Damien er en plaget, rotløs sjel som ikke finner seg selv eller sitt eget område å bare være på. Det deilige med Damien er at når du hører platene hans, høres det ut som om han spiller for deg, i stuen din. For ikke å glemme hans vidunderlige stemme, og de nydelige sangene, instrumentene og Lisa Hannigan, kvinnen med vidunderlig stemme han synger duetter med. "9 crimes", åpningssporet, er en musikalsk perle, den er direkte, ærlig, og utrolig vakker. (Har du ikke hørt den, hør den! Selv om du ikke (mot all formodning) liker Damien Rice.) Som på 0 har jeg problemer med å velge ut spesielle låter å anbefale, å høre platen i sin helhet er deilig, og gir deg en deilig følelse innvendig. Eller du kan deppe til den. (For noen ganger kan det jo være godt å vite at de fleste har det tøft fra tid til annen? Du er ikke alene.)

Hør på 9: i godt lag med vin i glasset (eller cola, eller saft, eller hva du nå foretrekker), som bakgrunnsmusikk på café, mens du leser en god bok, eller kanskje noen blogger, når du reiser, og ser tanketomt ut i luften og hodet går på autopilot, når du er forelsket, eller om hjertet ditt er knust. Hør på den hvor du vil, egentlig, bare du hører på Damien Rice. (And is that allright with you?)

Hurra!

Det er fredag! Jeg er barnslig. Jeg har ikke jobbehelg, så jeg er klar for å slappe av. I kveld skal jeg på julekonsert, jeg skal pynte meg litt, og sminke meg, høre musikk og bli full av julestemning. I morgen skal jeg (og resten av Oslo) på City og handle gaver, hjelp, og så skal jeg i bursdag, og bli full av alkohol. Jeg må finne kameraet mitt!

Hva skal dere i deres helg? :)

11. desember

Megadeth - Capitol Punishment. The Megadeth Years. (2000)

Denne skiva, som kom i 2000, representerer godt hva heavy metal-bandet Megadeth utgjorde før denne tid. Eks-Metallicamedlem Dave Mustaine både synger og spiller bra, og Megadeth er fandenivoldsk gladmusikk, eksplosivt, rått og energigivende. I tillegg til å være et slags "best of"-album inneholder plata to nye låter; "Kill the King" og "Dread and a fugetive mind" som også er fete låter. Mustaines særegne stemme, med en noen snerrende vri gir bandet mye energi, og gjør at du lett kan kjenne igjen Megadeth. Av låter som må nevnes på dette albumet er blant annet; Use the man, A tout le monde, Sweating bullets, Symphony of destruction og Peace sells. Er du usikker på om Megadeth er noe for deg, er dette plata du kan sjekke ut. Her har de samlet mye godsaker!

Hør på Capitol Punishment: på trening, når du trenger et energikick, på fest eller blant venner som liker litt støy (og gøy).

10. desember

14 dager igjen til julaften. 14, som i 7x2, 4+10, 13+1. To uker. Fjorten dager. 14. Hverken mer eller mindre. I dag blir min anbefaling til deg i kalenderen å høre på denne sangen;



få litt julestemning, få unna julegaver og kort, og prøve å ikke stresse for mye.

9. desember

Damien Rice - 0 [2002]

Du har trolig hørt noe av han, men du vet kanskje ikke hvem han er når du hører han? Damien Rice har laget utrolig mange fine låter som er brukt, f.eks. tv-serien Lost, og i diverse filmtrailere/rulletekster. 0 er debutplata hans, med de vakre låtene "The blowers daughter" og "Cannonball", det er de vakre og tragiske duettene "Cold Water" og "I remember" med Lisa Hannigan, og det er den kraftfulle avslutningen "Eskimo", som ender i vill opera, før tre "hidden tracks" avslutter det hele. 0 gir deg alt, gjennom hele plata. Lyst til å le, synge, gråte, danse, elske, hate, leve og dø.

Hør på 0: Når du er med kjæresten, når du savner noen, når du er forelsket, når du har kjærlighetssorg, når du føler, når du ikke vil føle - og vil la andre føle for deg, når du dagdrømmer, mens du leser, eller bare som deilig bakgrunnsstøy mens du er med venner.

8. desember

Metallica - The Black Album [1991]

Det amerikanske heavy metal-bandet Metallica gav i 1991 ut ett av de albumene de er mest kjent for; Metallica, eller The Black Album, som det ofte kalles (pga dets sorte cover, der en kun kan se en slange, dersom en ser på coveret i rett lys.) På albumet finner du tidenes heavyballade; "Nothing else matters", låta med riffet alle kan; "Enter Sandman", blytunge "Sad but true" og deilige "Wherever may roam". Dette er Metallicaalbumet for de som ikke engang liker Metallica, det er Metallica for de som elsker de, det er ballader og riff, gitarsoloer og Hetfields majestetiske stemme som troner over det hele.

Hør på The Black Album: på fest, på konsert, i bilen (pass på å ikke headbange deg selv av veien), mens du rydder rommet(!), på trening eller på dansegulvet.

7. desember

Velvet Revolver - Contraband [2003]

Contraband (som betyr smugling, ulovlig å selge/oppbevare osv) er amerikanske Velvet Revolvers debut-plate. Bandet, bestående av tre eks-medlemmer fra Guns 'n Roses, og et eks-medlem fra punkbandet Wasted Youth. Albumet kom ut i 2003, og det er tidligere vokalist Scott Weiland som synger på dette albumet. Musikken er fengende, dansbar, gledesspredende hard-rock - uten å være for hard. Dette er musikken du kan komme over på radio sågar som på fest hos en rocker, eller utendørs på festival. Det fenger som fy. "Big Machine" har et voldsomt allsangspotensiale, og refrenget passer utmerket til "festivaldans"; hopping og opp og ned, mens en synger og klapper i hendene. "Slither" fester seg på hjernen din, uten at du blir gal. Tekstene til Velvet er bra, med innslag av tekster du omtrent bare får med deg ved å lese inne i bookleten, som på åpningssporet "Sucker Train Blues". Velvet Revolver er vel en musikalsk definisjon på "sex og legs", bandet stråler av sjarm og sexappeal (hallo, det er snakk om rockere!). Balladene "Fall to pieces" og "Loving the Alien" får deg trolig til å a) rive frem lighteren og blafre med i takt, b) synge med, c) bli forelsket i samtlige bandmedlemmer og d) smile stort.

Hør på Contraband: på festival, utendørs om sommeren i en park, på fest med gode venner, når du er alene hjemme og føler for å synge (og danse?) ukontrollert med, når du er i godt humør, - eller når du vil bli i godt humør.

Tagging.

1. Du må linke til bloggen som tagga deg.
2. Lag ei liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la de vite det ved å kommentere på deres blogg.

Barbro tagget meg. :]


1. Mitt høyeste ønske er å bli fotograf, men jeg vet ikke om jeg har det som skal til. (Jeg vet ikke om jeg tør tro nok på meg selv til å satse, men jeg håper jeg skal klare å motbevise dette overfor meg selv.)

2. Jeg er flink til å være paranoid, til å snu ting til at folk egentlig misliker meg, eller til at ting egentlig er min skyld. Hvis jeg går ute, og det er mørkt, og noen går rett bak meg, kan jeg bli redd de er ute etter meg. Hvis jeg får lite kommentarer på bloggen min, tror jeg det er fordi jeg har gjort noe galt, og hvis jeg får mange tror jeg det bare er fordi de selv vil ha kommentarer, eller fordi jeg har kommentert hos de. Jeg tror jeg kan være ekstremt krevende og slitsom.

3. Jeg kan bli lett irritert, men det går fort over. Jeg er ikke av den langsinte typen, og det skal mye til for at jeg skal være uvenn med noen over en lengre periode.

4. Hvis jeg hadde hatt råd, eller fått tilbudet, ville jeg vært med på en "bli ny"-dag anytime, og gjerne skiftet ut mesteparten av klesskapet mitt i samme slengen. (Når jeg ser på klærne mine nå blir jeg nesten lei meg, og utrolig umotivert til å rydde de, eller ta vekk det jeg ikke bruker. Jeg er redd det skal ende opp med at jeg må ikle meg jobbuniformen på fritiden óg.)

5. Jeg samler på CDer og 50-øringer, og har mange av begge deler. 50-ørene er bare som et prosjekt for å se hvor mange man egentlig får, fordi jeg konkluderte med at hvis jeg hadde 50-øringer rotet jeg de som regel bort, eller la de igjen i butikken.

6. Jeg har bare hatt én eneste kjøretime i hele mitt liv, og den var med pappa. Jeg tenker hele tiden at "nå skal jeg begynne", men det er ikke blitt til det enda. Før hadde jeg ikke råd, og nå har jeg ikke tid pga jobb, sier jeg, men egentlig tror jeg at jeg er litt redd for å være dårlig, for å ikke få det til, eller for å krasje.

Jeg tagger Carro, Johanne, Miriam, Stina og Nostalgi.

6. desember

Type O Negative - Bloody Kisses [1993]

Amerikanske Type O Negative, med frontfigur Peter Steele gav ut albumet Bloody Kisses i 1993. Dette er bandets tredje album, og er det første albumet der Type O "høres ut som seg selv", altså har med særpregene de senere har lagt vekt på. Dette er også det første albumet der de har med ei coverlåt, låta "Summer Breeze" (som vi vel alle husker fra KappAhl-reklamen, eller hvem det nå er som har den. "Summer Breeze makes me feel fine). Albumet ble først utgitt med diverse "snutter" innimellom seg (vanskelig å forklare, for meg høres det ut som 30-40 sekunder lange tidtråker, og den uendelig kleine åpningen på albumet; Machine Screw, som basically er en kvinne som har sex med en maskin..), men etter bandets ønske er det også utgitt en remastering, der disse er fjernet, og erstattet med en ny låt.

Peter Steele har en av verdens mørkeste, deiligste stemmer i mine ører, det er en stemme å elske, og til å nyte. Bandet Type O Negative må være et av de mer ironiske jeg vet om, der de kjører igang med utypiske coverlåter de gjør om til gloomy goth-versjoner, panfløytesoloer osv. Nå høres de direkte tullete ut, - noe de dog kanskje og er, særlig live, men på plate funker de fett. Det er hardt, det er rått, det er gloomy, det er om hjertesmerte, om kjærlighet, og om å være avhengig av andre. Av låter du må høre fra albumet vil jeg nevne Black no. 1, Too Late : Frozen, Christian Woman, Blood & Fire, og den utrolig triste, men nydelige Can't loose you.

Hør på Bloody Kisses: på nachspiel (høy allsangfaktor!), når du har kjærlighetssorg, for å synge med, på festival eller når du er i godt lag. Dette er musikk du både kan deppe og feste til (kanskje ikke på en gang, riktignok..)

5. desember

Kent - Tillbaka till samtiden [2007]

"Tillbaka till samtiden" er det svenske bandet Kents syvende album, og det jeg foretrekker ved dette albumet kontra tidligere andre Kentalbum er.. litt vanskelig å beskrive. Jeg tror jeg finner det litt "mørkere", det er litt mer bass, litt mer kraft i det. Med låten "Ingenting", som festet seg til hjernen som en ildflue til ei lampe ei sommernatt, traff denne plata meg nok til at jeg kjøpte den. Låtene på albumet er varierte, tidvis kan de minne om Nine Inch Nails, tidvis om god, gammel Kent, og tidvis er det eneste det minner deg om dine egne minner. Kent synger på sitt eget morsmål; svensk, noe som kunne vært total fiasko. Det er det ikke. Låten "Ensammast i Sverige" er et stykke musikkhistorie til å gråte over - av glede. "Berlin" og "Colombus" er også låter som får en til å trekke på smilebåndet.

"Dette er musikk for kjedelige menn i førtiårene" sa min onkel til meg i sommer, før han satte på denne skiva. Jeg smilte mot han og sa "vel, da er jeg i en identitetskrise nå, tror jeg".

Hør på "Tillbaka till samtiden": i bilen, mens du fikser deg før fest, på vors, på nach (fin allsangmusikk!)

4. desember

Porcupine Tree - In Absentia [2002]

In Absentia er det britiske "progmetall"bandet Porcupine Tree sitt sjuende studioalbum. Med en musikkstil som er en salig blanding av alt; metall, pop, elektronika, strykere. Albumet bærer preg av det sangene handler om; sinnsykdom, å føle seg utenfor, annerledes..

Det sies at albumet er et konseptalbum der en følger en person fra barndom til voksen alder, gjennom sinnsykdom, misbruk osv. Nå høres det ut som et forferdelig album, men det er det slettest ikke. Isåfall er sanger som "Trains" (som er en blanding av bittersøte sommerminner, og kanskje vage, skumle antydninger), åpningssporet "Blackest Eyes" og "Sound of Muzak" en deilig sinnsykdom. Med instrumentalen "Wedding nails" kommer musikken og i fokus, og ikke bare tekst og stemme, og etter låta ".3" inntar albumet en mørkere del. Det er sagt at massemorderen, og forgriperen Fred West skal ha "inspirert" bandet til deler av albumet.

Vokalen er behagelig og deilig, ikke støyende, musikken er skiftende, fengende, temposkiftene er mange, og derfor blir det aldri kjedelig. Porcupine Tree er som en berg og dalbane, du aner ikke hva som er rundt neste sving, og hvor det stiger og går utfor.

Hør på In Absentia: når du er full, når du grubler, hvis du vil la tankene vandre, eller hvis du føler deg i et litt rart, ubestemmelig humør.

Easily, let's get married today.

http://www.net-a-porter.com

[trykk på bildet for å se det større.]

Klokka er halv to, det er natt til torsdag, og istedet for å sove hører jeg på musikk, sikler på dyre klær på net-a-porter, sorterer ut bilder jeg vil fremkalle og er trøtt. Smart.

3. desember

Alice in Chains - Dirt [1992]

Alice in Chains er et av bandene som sammen med Nirvana ble betegnet som "grunge" i de tidlige nittiårene. "Dirt" er det amerikanske bandets andre album, og er albumet som gruppa virkelig slo igjennom med. Musikken er fengende, den er bråkete uten å forstyrre, den er rolig uten å virke søvnfremkallende, vokalen er overbevisende, full av følelse, men uten å virke forstyrrende eller masete. Sanger du må få med deg fra denne skiva er "Rooster", "Rain when I die", "Them bones", "Dirt", "Angry Chair" og "Junkhead". Egentlig må du få med deg alle!

Alice in Chains er et av disse bandene du hører, elsker, glemmer, gjenoppdager, og elsker på nytt. Bandet har aldri offisielt vært oppløst, men vokalist Layne Stayley levde et turbulent liv, med narkotikamisbruk og andre utsvermende ting. Han døde i 2002, men bandet er overraskende nok nå igang med en ny skive, 14 år etter deres forrige album, med en ny vokalist; William DuVall.

Hør på Dirt: på bussen, når det regner, når du elsker, når du hater. Når du lever.